"Måten det gis på betyr mer enn hva som gis" - Effektivisering av offentlig tilskuddsforvaltning i helsesektoren - En casestudie av Helsedirektoratet

Bakgrunn: I 2015 forvaltet Helsedirektoratet (HD) omtrent 14 milliarder kroner i tilskuddsmidler fordelt på over 180 ulike tilskuddsordninger. Mer enn 90 ansatte var involvert i søknadsbehandlingen av tilskudd. På bakgrunn av kritikk fra Riksrevisjonen har HD den senere tid forsøkt å styrke tilskuddsforvaltning ved å utvikle nye verktøy og rutiner for å oppnå en mer enhetlig og effektiv søknadsbehandling. Problemstillingen for oppgaven er å finne ut om bruken av et vurderingsskjema som støtte i søknadsbehandlingen vil ha konsekvenser for effektiviteten med hensyn til ressursbruk, reliabilitet, åpenhet og ansvarlighet. Metode: Tre ulike analyser gjennomføres for å besvare problemstillingen; (i) en spørreundersøkelse som ble sendt ut til alle de 93 sertifiserte saksbehandlere i HD, (ii) et kontrollert eksperiment med ti saksbehandlere i en tiltaksgruppe og ti i en kontrollgruppe, og (iii) kvalitative intervjuer av 11 ansatte i HD. Hovedfunn: Innføringen av vurderingsskjemaet reduserte gjennomsnittlig tidsbruk til søknadsvurdering med 40 %. For HD vil det totalt sett kunne medføre redusert ressursbruk tilsvarende fire hele årsverk (7 000 timer arbeidstid). Skjemaet viser en høy grad av reliabilitet med 63 % intra-class-correlation i eksperimentet og opp til 94 % i reell søknadsbehandling. Vurderingsverktøyet fører også til økt åpenhet både eksternt og internt ved å gjøre vurderingsprosessen mer transparent og bedre dokumentert, fra utarbeidelse av regelverket helt til klagebehandling. Til slutt har skjemaet også en positiv effekt på ansvarlighet ved å legge til rette for at avgjørelser knyttet til tilskuddsforvaltning gjennomgår streng intern prosesskontroll og forsvares som rettferdig med hensyn til likebehandlingskravet. Konklusjon: Vurderingsskjemaet viser store potensielle effektivitetsgevinster for HD og det anbefales derfor at direktoratet integrerer et tilsvarende verktøy i sine tilskuddsforvaltningsrutiner. Det vil imidlertid kreve investeringer og bør samkjøres med videre forskning på tilskuddsmottakers side av tilskuddsforvaltning